Ingen kjære mor på havet

En mann som levde som fisker på 1800-tallet fikk to sønner med sin kjære kone. Ekteparet elsket de to krabatene, men fant ikke ut hva de skulle kalle dem. Etter noen uker sa fiskeren:
     - La oss ikke bestemme navnene akkurat nå. Hvis vi venter, vil navnene bare komme til oss.
     Noen år gikk og foreldrene merket seg at den ene gutten var opptatt av havet, mens den andre heller ville inn i skogen. Det spilte ingen rolle hvilken vei foreldrene ba barna gå. Den ene gutten gikk mot havgapet, mens den andre søkte inn i skogkledt landskap.
     - La oss kalle guttene Havleif og Skogleif, foreslo fiskeren. Hans kone var enig, og gutten ble omsider døpt.
     Årene gikk, og guttene vokste seg høye og sterke. Dagen kom da den aldrende fiskerfaren sa til sine sønner:
     - Gutter, det på tide at dere lærer å livnære dere som fiskere ute på sjøen.
     De klargjorde båten, sa farvel til mor, og satte seil for en dagstur. Fiskeren og sønnene kom ikke tilbake til avtalt tid. Det gikk så lenge som et par uker før mora omsider så mannen sin komme gående ensom mot huset.
     - Herregud! Hva har skjedd med mine kjære sønner? gråt hun. Den betuttede fiskeren begynte å fortelle sin historie.
     - Vi var bare noen timer ute på sjøen da Havleif fikk på en kjempestor fisk. Han kjempet lenge og hardt, men fisken stod imot i en hel uke. De kjempet ute på bøljan blå uten at noen av dem ga opp. Men til slutt vant den store fisken kampen, og Havleif ble dratt overbord. Fisken svelget ham hel, og vi så ham aldri igjen.
     - Au, au, au! Det var jo forferdelig. For et beist av en fisk det må ha vært.
     - Ja, det var det, men du skulle sett den som fikk Skogleif...

Kommentarer