Korona - covid-19 - har definitivt satt en demper på hele eventyret.
Når det er sagt, så er det jo nettopp ute i naturen vi kan være, alene med stanga. Der er vi ikke utsatt for smittefare, med mindre en koronasmittet har tatt på flueboksen eller markboksen du puttet ned i sekken før du dro.
Er det noen som føler det samme som meg, altså en slags tomhet over hele greia? Jeg føler meg tom, maktesløs og egentlig litt deppa når vi får en slik pandemi å hanskes med. Den er et vitnesbyrd om at nå har det gått altfor langt. Vi, grådige mennesker, må bremse opp. Det er det klare budskapet.
Mange har vel latt tankene gå gjennom hodet nå etter at bremsepedalen ble trykket inn så grundig. For oss i Norge har det vært et voldsomt hig etter å heve levestandarden. Vi blir jo aldri fornøyd, om vi så har en flott villa, stor hytte rett ved skitrekket på fjellet og gjerne en nede ved saltvannet også.
Tankene går til Øystein Sundes tekst om Ståle Krapyl og "Byens hifi-asyl". Penger og et stadig økende behov, er hva det dreier seg om.
Jeg forsøker å glede meg til å ta noen turer ut i skog og mark, lang fra allfarvei, kaste ut snøret og håpe på det beste. Men det er et skår i gleden. Hva hvis en av mine nærmeste blir smittet av korona mens jeg driver med min fiskehobby oppe i fjellet?
Dette er en pandemi. Den går ut over så mange. Den tar livet av så mange. Jeg føler med så mange. Jeg klarer ikke å glede meg over fiskehobbyen min akkurat nå. Jeg føler bare en tomhet.
John Arne "Gytebekk" Paulsen
