Hemsila er definitivt en av Norges vakreste og beste fiskeplasser for fluefiske etter fjellørret.
Ørretene er vare og ikke lett å lure, men da er det ekstra deilig å lykkes.
Her er fisken på vei inn mot håven, med fjellformasjonen og fossen"Kjerringkjeften" ruvende i bakgrunnen. Foto: John Arne Paulsen
Hemsila renner gjennom vakkert, frodig fjellandskap. Det bedrives også mye jordbruk langs elva, som er åpen og fin på lange strekninger, til glede for fluefiskeren.
Tilslaget: Her hogger en pen halvannen kilos ørret på. Foto: John Arne Paulsen
Nå er det slik at gromfisken ofte står der det ikke er så lett å komme til for en fluefisker, men som bildene her viser, er det fullt mulig å lykkes.
Fargerik Hemsil-ørret. Foto: John Arne Paulsen
Fargerike ørreter trives godt i Hemsila, som har vært preget av god kultivering og godt "vakthold" i mange år nå.
Landbruk og elvekultivering i skjønn forening. Foto: John Arne Paulsen
SKREMTE VANNET AV MIGERBEKKEN: En djevelsk elg var tatt av rovdyr rett ved Konrad Migerbekkens favorittvann.
Lørdag var det halloween. Konrad Migerbekken tok seg heller en tur inn til et favorittvann på Skogen øst i Nes da dette vesenet ga ham gåsehud.
Helt nede ved vannet hadde rovdyr hatt et solid festmåltid. Det lå kadaver-rester over et stort område, og spor på stedet tydet på at flere kjøttetere hadde mesket seg. Måltidet hadde nok funnet sted for en stund siden, så Konrad var ikke redd for at han skulle bli en del av desserten.
Gåsehud-opplevelse
Men det som fikk både rygghår og ballehår til å reise seg på Konrads kropp var noe som lå i lyngen like ved. En skalle med røde, lysende øyne og antydning til horn i panna skjelte opp mot det grå, regntunge skylaget. Det er tydelig at her hadde rovbeistene tatt knekken på en djevelsk elg.
Vondt i tenna
Rett i nærheten, ved ei rovdyr-ruke ispedd en god del tyttebær, lå en godt tygd brusboks. Om ulv spiser tyttebær, kan det ha vært gråbein som hadde vært på ferde. Den kan ha tygd i metall og fått vondt i tenna. Dette kan forklare hvorfor det har kommet flere rapporter om en nærgående ulv i Årnes-området den siste tiden. Det kan ha sin forklaring i at ulven rett og slett hadde tenkt seg til tannlegen, men ikke dristet seg til å gå helt ned til tannlegekontoret.
GOD TANNHELSE: Det skal elgen ha. Tenna holdt gjennom hele gildet.
Sekken full
Uansett, sommer- og høstfiskesesongen er over i dette området. Nå skal ørreten få gyte i fred. Herr Migerbekkens mål med denne turen var i utgangspunktet å plukke søppel som han tidligere i sesongen hadde irritert seg over at idioter hadde lagt igjen etter seg ved sjøen. En runde rundt vannet, og dermed var tursekken full.
INTET PENT SYN: Heller en djevelsk elg enn dette her ute i naturen, tenkte Konrad Migerbekken. I bakgrunnen ligger vannet.
Konrad tok seg en liten pust i bakken før hjemturen. Han fant en fin bjørkelegg å sitte på. Regn og vind lagde fine mønstre ute på vannflata. Han måtte lure litt på hva som foregår mellom øra til folk som drar deg ut i skogen med fiskestanga for å høste av godene, og så legger man igjen tomflasker og annet søppel. Han kommer nok til å måtte lure flere ganger, dessverre.
Uansett var han glad det var halloween bare en gang i året!
Tekst og foto: John Arne Paulsen
DAGENS FANGST: En tur rundt den lille sjøen og sekken var full av skrot og tomflasker.
Hva gjør du når vakingen opphører etter noen varme sommeruker?
Dette er et spørsmål jeg har fått flere ganger, og jeg innrømmer umiddelbart at det ikke er enkelt å svare på det. Fisken kan bli veldig selektiv, kanskje spesielt i stille vann, under slike forhold.
Det er uansett viktig å undersøke insektlivet i vannet der en skal prøve fiskelykken. La oss si at det er vindstille. Er det mye bjørk rundt vannet, kan det være lurt å prøve seg med døgnflue. Et annet godt tips er å sette på en maurimitasjon, i hvert fall hvis en ser at det er maur i området.
Om det blåser, kan det være lurt å binde en langbein på fortommen. Eventuelt en annen flue som en kan la stripe litt i vannflata.
Jeg hadde hell med en slik på min seneste tur. Det var regnvær og jeg sto tålmodig under en bjørk i påvente av at det skulle gi seg. Da regnet opphørte, la jeg en langbein - en daddy longlegs - ut på overflaten. Det blåste litt, og da flua stripet i bølgene, gikk det på en "jeger" som bød på en god fight.
Men så var det været, da. Fluekastene mine konkurrerte med kastevind fra alle kanter, hagl, torden og lyn.
Ikke rare karen, men et bevis på reproduksjon.
Ørreten på bildet tok et bustehode av en flue som jeg stripet i bølgene. Jeg hadde prøvd forskjellige mygg uten suksess, og tenkte at her var det bare å sette på noe som kunne stripe skikkelig.
Det frådet i vannflaten da haglbygene kom.
Bustehodet gjorde jobben, og ørreten - tøff med tanke på størrelsen - tok affære.
I disse koronatider er det mange flere fiskere ute i skog og mark enn det jeg har erfart de siste sesongene. På denne turen møtte jeg på to meitefiskere som ikke ville si om de hadde fått noe. Det var også en gruppe fiskere som hadde slått opp leir ved sjøen. Tøft gjort vær og vind tatt i betraktning.
Den siste uka har noen tent opp bål på flere steder ved sjøen. Enten så hører man ikke på det øret, eller så har man faktisk ikke fått med seg at bålbrenning er forbudt her på Østlandet nå. Ett sted har man anlagt bål akkurat der mange ynder å stå når de fisker. Det er ikke ålreit å stå i en askehaug og å få aske på snøret. Jeg har tanker om å reise opp dit raskt igjen, utstyrt for å rydde unna de askehaugene.
Jeg vil ikke virke belærende, men det å ta hensyn til hverandre ute i naturen har mange sider og det bør være unødvendig at noen må rydde opp etter andre.
Fisken jeg fikk var liten, men det positive er at den er et bevis på reproduksjon i denne sjøen. Det skaper jo lyst til å ta en tur eller ti til.
Det nærmer seg fiskesesong for oss sportsfiskere, men er det noen stemning for den?
Korona - covid-19 - har definitivt satt en demper på hele eventyret.
Når det er sagt, så er det jo nettopp ute i naturen vi kan være, alene med stanga. Der er vi ikke utsatt for smittefare, med mindre en koronasmittet har tatt på flueboksen eller markboksen du puttet ned i sekken før du dro.
Er det noen som føler det samme som meg, altså en slags tomhet over hele greia? Jeg føler meg tom, maktesløs og egentlig litt deppa når vi får en slik pandemi å hanskes med. Den er et vitnesbyrd om at nå har det gått altfor langt. Vi, grådige mennesker, må bremse opp. Det er det klare budskapet.
Mange har vel latt tankene gå gjennom hodet nå etter at bremsepedalen ble trykket inn så grundig. For oss i Norge har det vært et voldsomt hig etter å heve levestandarden. Vi blir jo aldri fornøyd, om vi så har en flott villa, stor hytte rett ved skitrekket på fjellet og gjerne en nede ved saltvannet også.
Tankene går til Øystein Sundes tekst om Ståle Krapyl og "Byens hifi-asyl". Penger og et stadig økende behov, er hva det dreier seg om.
Jeg forsøker å glede meg til å ta noen turer ut i skog og mark, lang fra allfarvei, kaste ut snøret og håpe på det beste. Men det er et skår i gleden. Hva hvis en av mine nærmeste blir smittet av korona mens jeg driver med min fiskehobby oppe i fjellet?
Dette er en pandemi. Den går ut over så mange. Den tar livet av så mange. Jeg føler med så mange. Jeg klarer ikke å glede meg over fiskehobbyen min akkurat nå. Jeg føler bare en tomhet.
