ØRRETEN

En sportsfisker satt ved et tjern og ble oppmerksom på en flue som summet rundt rett over vannflata. En fisk fikk øye på denne flua og sa: "Vet du at hvis den flua kunne fly én centimeter lavere, ville jeg kunne hoppe opp og ta den flua". I skogen i nærheten hadde en brunbjørn sett hva som foregikk, og han sa: "Vet du at hvis den flua kunne sveve én centimeter lavere, ville den fisken kunne ta den flua, og jeg kunne ta fisken". I den samme skogen satt en jeger på en stubbe og spiste ei brødskive med svett gulost. Han hadde også sett hva som foregikk, og han sa: "Vet du at om den flua kunne dukke kun én centimeter, ville den fisken kunne ta den flua. Bjørnen ville ta fisken, og jeg kunne knerte bjørnen". Bak et tre satt ei lita mus og stirret. Den hadde sett hva som foregikk. Musa sa: "Vet du at om den flua kunne sveve bare én centimeter lavere, ville den fisken kunne ta flua. Da kunne den bjørnen ta fisken, og jeger'n kunne skyte bjørnen. Derme...

En mann som levde som fisker på 1800-tallet fikk to sønner med sin kjære kone. Ekteparet elsket de to krabatene, men fant ikke ut hva de skulle kalle dem. Etter noen uker sa fiskeren:      - La oss ikke bestemme navnene akkurat nå. Hvis vi venter, vil navnene bare komme til oss.      Noen år gikk og foreldrene merket seg at den ene gutten var opptatt av havet, mens den andre heller ville inn i skogen. Det spilte ingen rolle hvilken vei foreldrene ba barna gå. Den ene gutten gikk mot havgapet, mens den andre søkte inn i skogkledt landskap.      - La oss kalle guttene Havleif og Skogleif, foreslo fiskeren. Hans kone var enig, og gutten ble omsider døpt.      Årene gikk, og guttene vokste seg høye og sterke. Dagen kom da den aldrende fiskerfaren sa til sine sønner:      - Gutter, det på tide at dere lærer å livnære dere som fiskere ute på sjøen.      De klargjorde båten, sa farvel til mor, og sa...

Jeg har aldri trodd på troll. Riktig nok har jeg stadig fått meg en støkk på turer der jeg går i tussmørket og ser røtter, busker og annet som ser ut som konturene av troll, men at de finnes i virkeligheten? Nei, det har jeg bare ristet på hodet av. Så, i går kveld, på en tur til vannet Kavalainen på Finnskogen, så jeg et digert beist av et troll som sto ute på myra. Hva i h.......! Det hadde en dødningskalle i beltet. Jeg holdt meg musestille bak en busk og forbannet meg over at jeg ikke hadde sett trollet tidligere. Hadde det sett meg? Jeg kjente motvinden i ansiktet (noe som er helt vanlig for en fluefisker) og ble delvis lettet av det. Da kunne ikke beistet lukte kristenmanns blod, i hvert fall. Etter en stund snudde det og ble borte i skogen. Jeg satt på huk og skalv bak busken. Da melkesyra tok tak i leggene for alvor, reiste jeg meg sakte opp og gikk forsiktig tilbake til bilen. Dette er en advarsel, folkens. Det er troll på Finnskogen! Klikk på bildet for større format.

Sola skinte gjennom den gule teltduken. Datoen var 28. juli, det var sommer og nå skulle jotunheims-ørreten til pers! Med håret til alle kanter og mysende øyne trædde jeg meg ut av teltåpningen. Jeg var alene. Fuglene kvitret og disen lå utover fjellvannet. Tro det eller ei, men gradestokken viste tre minus. Teltet var dekket med et tykt rim- og islag og frostrøyken fra pusten min lagde skygger i lyngen. Helt i bånn av sekken, langt under shortsen og singleten lå fleece-genseren og langbuksa. Midt på sommeren, med sola stikkende i øynene, måtte jeg varme hendene rund en kopp kaffe! En stund senere rigget jeg utstyret. Det vaket ute på vannet, og mange av dem var på en kastelengdes avstand. Jeg satte på meg polaroid-solbrillene og gikk bort til et sted der en liten bekk rant inn i sjøen fra venstre. På huk speidet jeg utover. Der! Et saftig vak klokka ett. Et perfekt kast etterpå gikk den på min imitasjon av en coch-y-bondhu. Jeg jobbet med fisken en stund, og den dro ut snøret brukb...

Denne sanne fiskehistorien er fortalt til ørreten.com av en utflyttet storfisker fra Nes på Romerike. Historien stammer fra begynnelsen av 50-åra. Det var tidlig på morran, og disen hadde ikke helt lettet fra Glomma. Utpå Rotnes-jordet hadde en bonde allerede satt i gang med å harve. En gammal gamp av en hest dro harven, som besto av flere skråstilte skåler eller valser som hadde blitt styggelig blanke etterhvert. I det bonden førte hele redskapen møysommelig nede langs elvebredden på vestsiden av Glomma, kom sola fram fra skyene, slik at den ga gjenskinn i harvskålene. Det gikk ikke lange tida før en styggstor ørret - ja, den aller største noen noensinne hadde sett - ble var av harva nede i vannkanten. Beistet, som minst målte fire decimeter mellom øya, kastet seg instinktivt ut av vannet og opp på jordet før den satte tenna i metallet og dro hele jordbruksredskapen ut i elva så føyken og vannspruten sto. Bonden reagerte raskt og fikk kastet seg til side i siste lita. Hesten l...

Livet kan by på mange overraskelser. En skogbygding fikk seg en rundtur i Storsjøen på ørretryggen! - Dette kan vel egentlig ikke regnes som en fiskehistorie, siden det ikke er snakk om noe som jeg fikk på kroken. Men det er i det minste en god historie å fortelle, sier skogbygdingen. - Jeg ankom min faste fiskeplass ved Storsjøen i Sør-Odalen en søndags formiddag i juli. Været var strålende og jeg så fram til en lang dag med fiskestanga. På fiskeplassen er det en stor stein litt ute fra land, som jeg liker å stå på når jeg kaster ut. Akkurat denne dagen hadde jeg glemt å ta med de lange gummistøvlene mine, og jeg hadde ikke spesielt lyst til å bli våt på beina. Men til alt hell lå det da en stor stokk mellom land og steinen. Jeg tenkte at jeg skulle klare å komme ut på steinen uten å bli blaut på beina hvis jeg først gikk ut på stokken, tok sats og hoppet derifra og ut på steinen. Jeg samlet sammen fiskesakene og tok skrittet ut på stokken. De fikk jeg merke hvor feil man kan ta....