Ørret med sovepose
Sola skinte gjennom den gule teltduken. Datoen var 28. juli, det var sommer og nå skulle jotunheims-ørreten til pers!
Med håret til alle kanter og mysende øyne trædde jeg meg ut av teltåpningen. Jeg var alene. Fuglene kvitret og disen lå utover fjellvannet. Tro det eller ei, men gradestokken viste tre minus. Teltet var dekket med et tykt rim- og islag og frostrøyken fra pusten min lagde skygger i lyngen.
Helt i bånn av sekken, langt under shortsen og singleten lå fleece-genseren og langbuksa. Midt på sommeren, med sola stikkende i øynene, måtte jeg varme hendene rund en kopp kaffe!
En stund senere rigget jeg utstyret. Det vaket ute på vannet, og mange av dem var på en kastelengdes avstand. Jeg satte på meg polaroid-solbrillene og gikk bort til et sted der en liten bekk rant inn i sjøen fra venstre. På huk speidet jeg utover. Der! Et saftig vak klokka ett. Et perfekt kast etterpå gikk den på min imitasjon av en coch-y-bondhu. Jeg jobbet med fisken en stund, og den dro ut snøret brukbart. Med forskremte øyne havnet ørreten i håven før jeg målte den til førti centimeter. Goooood matfisk!
Jeg kastet ut igjen, men tørrflua ville ikke lenger flyte. Jeg trakk den inn som ei våtflue da det smalt på igjen. Denne virket mindre, og jeg tenkte at det ikke var nødvendig å bruke bremsen på snella. Jeg tauet fisken inn noen meter til da det røsket hardt i stanga og motstanden ble betraktelig tyngre. Etter mye stress fikk jeg sveivet inn slik at bremsen gjorde jobben. Sena føk ut så bremsen gikk varm. Etter en stund fikk jeg fisken i håven, og til min store forskrekkelse var det snakk om to! Den ene hadde slukt den andre på vei inn til meg. En 150 grams ørret hadde brukt en tre kilos skinnende ørret som ”sovepose”.
Da var det synd at jeg ikke hadde med kamera, for dette er det vel ingen som tror på?
(Tekst: John Arne "Gytebekk" Paulsen)
Med håret til alle kanter og mysende øyne trædde jeg meg ut av teltåpningen. Jeg var alene. Fuglene kvitret og disen lå utover fjellvannet. Tro det eller ei, men gradestokken viste tre minus. Teltet var dekket med et tykt rim- og islag og frostrøyken fra pusten min lagde skygger i lyngen.
Helt i bånn av sekken, langt under shortsen og singleten lå fleece-genseren og langbuksa. Midt på sommeren, med sola stikkende i øynene, måtte jeg varme hendene rund en kopp kaffe!
En stund senere rigget jeg utstyret. Det vaket ute på vannet, og mange av dem var på en kastelengdes avstand. Jeg satte på meg polaroid-solbrillene og gikk bort til et sted der en liten bekk rant inn i sjøen fra venstre. På huk speidet jeg utover. Der! Et saftig vak klokka ett. Et perfekt kast etterpå gikk den på min imitasjon av en coch-y-bondhu. Jeg jobbet med fisken en stund, og den dro ut snøret brukbart. Med forskremte øyne havnet ørreten i håven før jeg målte den til førti centimeter. Goooood matfisk!
Jeg kastet ut igjen, men tørrflua ville ikke lenger flyte. Jeg trakk den inn som ei våtflue da det smalt på igjen. Denne virket mindre, og jeg tenkte at det ikke var nødvendig å bruke bremsen på snella. Jeg tauet fisken inn noen meter til da det røsket hardt i stanga og motstanden ble betraktelig tyngre. Etter mye stress fikk jeg sveivet inn slik at bremsen gjorde jobben. Sena føk ut så bremsen gikk varm. Etter en stund fikk jeg fisken i håven, og til min store forskrekkelse var det snakk om to! Den ene hadde slukt den andre på vei inn til meg. En 150 grams ørret hadde brukt en tre kilos skinnende ørret som ”sovepose”.
Da var det synd at jeg ikke hadde med kamera, for dette er det vel ingen som tror på?
(Tekst: John Arne "Gytebekk" Paulsen)
Kommentarer
Legg inn en kommentar