Den største ørreten som aldri ble tatt

Nylig hadde jeg og en fiskekompis muligheten til å ta en tur til Trysilelva. Vi hadde slått leir, overnattet og bedrevet noen timer med morgenfiske på dag to da det hele skjedde.

Vi la merke til et eiketre som var kløyvet av lynet. Halve treet hang ut over vannflaten over en flott djuprenne. Innved land så jeg konturene av en fisk som sto stille dypt der nede i strømmen. Ut fra hva jeg kunne bedømme, var det snakk om en meget pen ørret.  Vi ble enige om å bruke "stein, saks, papir-metoden" for å avgjøre hvem som fikk prøve seg på fisken. Her var det snakk om å legge flua ut noen meter oppstrøms, på en så stille og kontrollert måte at fisken ikke ble skremt.
Selvfølgelig var det kompisen min som kom seirende ut av stein, saks, papir - duellen. Han kastet flere ganger, men ørreten bare sto der - tilsynelatende uinteressert. Jeg fikk muligheten. Flere forsøk endte resultatløse. Fiskens manglende interesse var mildt sagt frustrerende. Var det en annen flue vi kunne friste den med?

Ut av ingensteds kom et mellomstort, grått ekorn hoppende ut over trestammen. Den hadde lyst på ei nøtt helt ytterst på en av grenene som hang cirka to meter utover vannflata. Den kom seg helt ut dit og lente seg framover for å sikre seg nøtta. Så snart den fikk tak rundt den, ble vannflata brutt av den største ørreten jeg noengang har sett. Fisken hoppet helt ut av vannet og slukte ekornet rått.
Vi som sto skjult på land så på hverandre med øyer så store som tinntallerkener og kjeven hengende helt nede i lyngen. Hva i granskauen var det vi akkurat hadde vært vitne til???
Kompisen og jeg var enige om at dette var det utroligste vi noen gang hadde sett. Vi ble enige om å binde opp noen ekorn før ettermiddagsfisket...